Nyhetsfeed

Necronomicon: Legender er tilbake!

Necronomicon – Verwundete Stadt

Jeg så ikke helt for meg at det tyske bandet Necrnomicon skulle dukke opp igjen må jeg tilstå! Siste livstegn fra sekstetten var i 1972 med skiva Tips Zum Selbsmordt som gjorde de berømte og til legender. Skiva var ok men ikke mer, og berømmelsen kom i hovedsak fra den på den tiden svært provoserende tittelen, Tips Zum Selbsmordt. Så 45 senere kommer Nercronomicon med oppfølgerskive til debuten! Av de opprinnelige medlemmene er det bare Walter Sturm og Norbert Breuer igjen. Begge spiller gitarer og synger, og er sentrale på den nye skiva Verwundete Stadt. Oversatt betyr det noe sånt som en såret by, og henspiller seg på tematikken på skiva.

En tematikk som går på diverse terror og mordforsøk, og bekymringer for de konsekvenser som kommer i kjølvannet av det. Det hele er skrevet av forfatteren Herbert Dretzke, og så var det opp til musikerne å fange hendelser og stemninger musikal sett. Så store forventninger må jeg vedgå at jeg ikke hadde. Spesielt med bandbildet sammen med en veteranbil som er yngre enn musikerne! Når så en trekkspill sekvens brått glir sømløst over i en metal gitar passasje, og basstema frembringer den sårede byen sin puls på snedig vis. Da blir det spennende, og interessen vekkes, men sekvensene er alt for korte desverre. Verwundete Stadt er ei overraskende vital skive, som er variert og velspilt men som selvsagt ikke redeifinerer progsjangeren.

Bandet Necronomicon oppstod Aachen i 1972 og ble etter hvert en kvintett som oppnådde legendestatus. Deretter kom utallige skifter av musikere, og en hang til komposisjoner på en hele time. Slikt var jo komplett umulig å spille live, så låtene ble kortet ned til 10 – 15 minutter. Det er også komplett umulig å finne noen video fra den nye skiva, så dere får nøye dere med en fra 1972 skiva. Etter 1974 og utgivelsen av en demo kasett live, så forsvant bare Necronomicion fra den musikalske radar.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1116 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*