Nyhetsfeed

King Capisce: Jazz møter postrock

King Capisce – Momento Mori

Sheffield i England er kjent som stålbyen, og har også en del musikk som er hard som stål for å være litt flåsete. Mest kjent er nok glam metal/heavy metal Def Leppard og Bring Me The Horizon som er metalcore, deathcore, heavy metal. Betydelig mindre hard er bandet King Capisce som nylig slapp skiva Momento Mori.  Det er en kvintett med to saksofonister som spiller en musikk som er jevnt fordelt med inspirasjon fra jazz og postrock. Årets skive er den tredje, og den beste da lytteren nok vil oppdage noe nytt og spennende etter hvert som det lyttes. Fra det lekre til det mer småbrutale fra det kinoaktige til lydvegger til ambiente lydlandskaper osv.

Låten «Taming Panda» er et eksempel på King Capisce mer eksperimentelle og litt røffe side. Noen heftige utblåsninger fra saksofonene og lett forvrengte gitarer gir et tiltalende litt kaotisk lydlandskap. Noenlunde midt i Rojava er det en utrolig oppfinnsom trommesolo. Polytytmikken til flerlags bass og gitar i House Of Dust er fascinerende, og likeså hvordan bandet så naturlig manøvrerer frem og tilbake mellom forskjellige sjangre. Fascinerende er ikke produksjonen som tidvis er litt svak. Svak er ikke cover kunsten av Sax Impey . Den er super, og navnet Sax Impey passer jo virkelig til et band som har to som spiller saksofon. De som vil ha instrumental musikk med særpreg og som er velspilt bør ta en lytt på dette Sheffieldbandet.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*