Nyhetsfeed

Dead Birds: Surrealistisk følelse

Dead Birds - The Avalanche

Jeg er så heldig at jeg stadig oppdager nye  og spennende og dyktige norske artister. Sist ut er bandet Dead Birds, og mannen bak det musikk prosjektet er Øystein Furevik. Dead Birds er nå aktuell med ny skive som heter The Avalanche. Det er ei skive som er spekket med en deilig dyster og melankolsk stemning, og som vokser for hver avlytting. Musikken er vanskelig å plassere i noen sjanger, og det er noe jeg liker. Låtstrukturene er ikke tradisjonell, og musikken er dynamisk, hard og tung men også rolig og skjør, og gjerne i samme låt. Furevik liker å ta med lytterne på en reise med sin musikk som bare kommer til han. Det kaller jeg å ha kunstnerisk talent, og så er da Dead Birds ikke opptatt av trender. Kun av å lage musikk som faller naturlig for Furevik og som han vil dele med lytterne. En slik kontekst er velegnet til å få frem spenneden musikk med særpreg, egenart og snert og dybde.

Tilvirkningen av The Avalanche begynte for 7 – 8 år siden,  men diverse tekniske problemer med PC og programvare førte til at det gikk flere år uten noen fremdrift. Så fant Furevik ut at han måtte jo få stablet The Avlanche på beina igjen så å si. Møysommelig ble en etter en låt bygd opp fra bunnen av. Også i denne prosessen støtte Dead Birds på mange tekniske problemer, men til slutt så var The Avalanche ferdig etter mye slit og motgang. Furevik sier at det er en helt surrealistisk følelse å faktisk klare å ferdigstille skiva.

Ei skive som har et svært personlig uttrykk, og som jeg er svært tiltalt av. Det er musikk som ikke er laget etter noen oppskrift og for å nå et spesifikt publikum. Furevik vil lage musikk som betyr noe og får lytterne til å føle noe. Han tar avstand fra «ufarlig» musikk, og vil ha musikk med brodd og mothaker, for uten det forsvinner all mening med musikk. Musikken til Dead Birds er et en manns prosjekt da Furevik ikke vil ha andre til å blande seg inn. Han gjør absolutt alt selv, og vil ikke inkludere andre for da får han ikke frem sitt personlige uttrykk. Han ser på det å lage musikk som litt likt det å male. Det hadde vært noe underlig om flere skulle male på samme bildet.

«Tryllet frem maskinfeil»

Furevik er autodidakt på alt innen musikk. Altså selvlært. Spilling, synging, miksing, innspilling og visuell design har han funnet ut av selv. Masse prøving og feiling, og sikkert masse stahet. Stahet er i dette tilfelle av den positive arten. Problemer er utfordringer og Furevik graver dypt for å løse de selv, og kommer etter masse slit opp med løsninger. Slikt må jo avgi en godfølelse?! Han har også en egen evne til å opptre som en magnet for tekniske problemer. Det får meg til å glis godt da jeg liksom kan se det for meg, he he. Når Furevik studerte for lenge siden var teknisk ansvarlig ved skolen smått oppgitt over Furevik sin evne til å trylle frem systemfeil ved alle maskinene han jobbet på.

Alle musikere har sine inspirasjonskilder, men Furevik har mange og ofte kan det være hendelser i livet hans som er kimen til en ny låt. Han lar seg også inspirere av filmmusikk og musikk fra spill. I tillegg er det faktisk mange japanske komponister som har inspirert han og hatt mye å si for den musikalske utviklingen. En utvikling hvor det å pensle frem de rette stemninger og følelsene er sentral. Av band som har inspirert han finner vi artister som Alice In Chains, og Nine Inch Nails og svenske band som Cult Of Luna, A Swarm Of The Sun og Katatonia.  Pluss engelske artister som Anathema, Fields Of The Nephilim og The Eden House.

Ungdomstiden hadde Furevik som en svoren musikkfan mye glede av at det skjedde så mye spennende. Hele tiden dukket det opp noe nytt, og det var fortsatt mulig å gå i platebutikkene. Her kunne han bla gjennom platecover og kose seg med den herlige følelsen av spennende cover. Slik oppdaget han artister som Alice In Chains, The Cure, Depeche Mode og Katatonia, som han hører på i dag også. Musikk var livet for Furevik, og han hadde den berusende gode følelsen av å jakte på ny musikk. Musikk var et fristed som han alltid kunne oppsøke for å få et opphold fra det øvrige livet.

«Savner fysiske produkter»

Det at det så å si ikke finnes platebutikker lenger finner Furevik trist, det at det meste nå er digitalt kan aldri erstatte fysiske produkter som kan blas gjennom å kjennes på. Akkurat slik må jeg vedgå at jeg også har det! Kall det gjerne nostalgisk, men jeg savner virkelig det å bla gjennom LP-er og CD-er i butikkene.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1886 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*