Nyhetsfeed

Tiger Moth Tales: Robin Hood og Loke

Tiger Moth Tales – The Depths Of Winter

The Depths Of Winter heter den nye skiva til Tiger Moth Tales og det er skive tre i porteføljen. Tiger Moth Tales er solo prosjektet til Pete Jones. Jones mistet synet som ganske ung, og musikken ble et fristed for den uheldige mannen. Fire år gammel fikk han sitt første piano og musikk karrieren var i gang. Etter endte skolegang dannet Jones en popduo sammen med Emma Pain, og de spilte i ti år cover låter av pop svisker. I 2013 innså Jones at han hadde fått nok av pop, og konverterte til neoprog. Debuten Cocoon ble en suksess og hadde hint av Arena og Frost, og regnes av mange som ei fantastisk skive innen sin nisje.

Den nye skiva The Depths Of Winters har følere mot Genesis, og er spekket med flotte arrangementer og mye vakker musikk. Litt røffere partier her og der hadde nok frisket opp, men det er fokus på stemninger som penslesut med litt forsiktig hånd. Stemningene er ofte vakre nok de må sies, og vil nok appellere til mange som dyrker neoprog. Lyrisk handler det om hendelser og legender som har vinter som fellesnevner. Under lupen er Ojibwe wind spirit, Biboon, norrøn mytologi med Balder, Loke og Frigg, samt den engelske folklore helten Robin Hood.

Gitaristen Luke Machin fra bandet Maschine er gjesteartist, og skiva har elementer av Camel og Steve Hackett, men står trygt på egne ben. I forhold til de to første er det et mer modent sound på den nye skiva, og en noe mørker teint her og der i musikken. De beste låtene er Hygge og Take The Memory.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1340 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*