Nyhetsfeed

Band med mange navn i studio igjen

Soft Machine har holdt på siden 1966, og tok i sin tid navnet fra William S. Burroughs sin bok fra 1961. Bandet er å betrakte som pionerer innen prog, og spesielt innen den såkalte Canterbury proggen. En prog med jazzrock som hovedfokus og ofte med svært dyktige musikere. Soft Machine har hatt utallige musikere i sine rekker, og i tillegg utallige navn faktisk. Soft Machine Legacy, Soft Works, Soft Bounds, Soft Mountain, Soft Heap og Polysoft. I starten av karrieren laget Soft Machine faktisk psykedelisk popmusikk, men på 70 tallet kom et paradigmeskifte så å si. Plutselig så var Soft Machine et band som spilte svært innfløkt jazzrock.

Nå heter bandet igjen Soft Machine, og faktisk så er musikerne i studio nå og spiller inn ny skive som slippes til neste år. Planen er også å ha en konsert turne i USA til neste år, og de er headlinere på Progfest. Musikerne i dag er John Marshall på trommer, og på bass Roy Babbington som er 77 år gammel og som har spilt på utallige skiver fra Soft Machine konseptet. Theo Travis på saksofon, fløyte og Fender Rhodes er da rene unggutten med sine 53 år. Han har en fortid hos Soft Machine Leagcy, og har spilt med utallige artister. Travis bør betraktes som en musikalsk legende i kraft av sin musikalitet og dyktighet. På gitarer er det John Etheridge, og han var med på en del skiver hos Soft Machine fra 1975 og utover.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1340 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*