Nyhetsfeed

Looking-Glass Lantern: «Foot-tapping, head-nodding prog»

Looking-Glass Lantern – Candlelight And Empire

Looking-Glass Lantern er et en manns band ved Graham Dunnington som tidlig i november nedkom med sin tredje skive Candlelight And Empire. Dunnington har åpenbart mye å berette om, og trenger nesten syttifire minutter med musikk for å tonsette plottet som er fra Victoriatiden. Nærmere bestemt 1890 og en historie om en dag i livet til en middelklasse familie. Skiva tok en stund å lage, men perfeksjonisten Dunnington er storfornøyd med resultatet. Han spiller alle instrumentene og han synger med en behagelig stemme som står til den neoproggen han spiller.

Dunnington elsker historie og musikk så Looking-Glass Lantern er en utmerket tumleplass for de to lidenskapene. Første skiva til Looking-Glass Latern var pastoral, andre var symfonisk mens den nye er «foot-tapping, head-nodding prog». Det er som alltid viktig å utforske og utvikle seg, og ikke resirkulere musikken. Albumtittelen Candlelight And Empire referer til to av de viktigste tingene i Victoriatiden. Hushjelpene sine arbeidsdager begynte med å tenne stearinlys, og slutte med å slukke de. Et middelklassehjem i den tiden var som et imperium i miniatyr, med herrefolket på topp og tjenerne i bunn av hierarkiet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at de som bekjenner seg til neoprog vil kunne finne mangt og meget på Candlelight And Empire å hygge seg med.

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*