Nyhetsfeed

Shadowpath: Kompromissløs

Shadowpath - Rumours Of A Coming Dawn

Det sveitsiske bandet Shadowpath har skjønt at ved å hente inspirasjon fra mange forskejllige sjangere, og ikke bry seg om sjanger grenser så skjer det ofte noe bra. Sys slikt sammen på en troverdig og kreativ måte, så er sjansene for at det låter bra også store. Det kreves mer selvsagt, som gode instrumentale ferdigheter, gode låter og arrangementer osv. På Bernkvintetten sin nye skive Rumours Of A Coming Dawn så har bandet gjort mye riktig. Influensene fra power metal, prog metall, symphomic metal og death metal ligger i bunn av musikken. En musikk som har en ofte fascinerende bittersøt melankoli, akustiske drømmer, melodisk intensitet og med mye dysterhet, men også kompromissløs metal.

Selv kaller bandet musikken for melodisk dark metal/symfonisk death prog metal. Philipp Bohny og Gisselle Rousseau er de mest sentrale musikerne hos Shadowpath, men det er et band som samhandler og således spiller hverandre bedre. Bohny står for låtene, og keyboards som er sentral i soudet, og ikke minst growl vokal. Den vokalen kontrasterer Rousseau med sin flotte og intense stemme. Lyrikken er også av det intense slaget i all dens fokus på diverse følelser. Spellbound het en trio som Philipp Bohny var med i før Shadowpath. Her kunne ikke musikerne enes om musikalsk retning, og bandet brøt opp. Bohny dannet derfor Shaowpath hvor han kunne få en arena for sine musikalske ideer.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1534 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*