Nyhetsfeed

Misanthrope: Magisteriet av selvfornektelse!

Misanthrope - ΑXΩ

Angers er en grønn by med mange parker, plasser og friområder. Byen huser også bandet Misanthrope som ikke akkurat er noen grønnskollinger da de har holdt på helt siden 1988. Misanthrope har helt siden den spede begynnelsen vært et friområde for et knippe muskere som har kunnet spille den musikken de selv har følt for uten å bry seg om noen rådende trender. Snakk om kunstnerisk frihet, og en slik trygghet har da også medført en stor stabilitet i kulturbærerene til bandet. De fire som i dag spiller sammen har gjort det uten utskfitninger siden 2002, og labelen Holy Revords har servet Misanthrope siden 1993.

Misanthrope er aktuell med skiva ΑXΩ som står Alfa & Omega som er bandet sitt tiende opus. Et opus som føyer seg pent inn i franskmennenes imponerende utgivelser. Igjen er det ekstrem avant garde grandios metal, men Angerskvartetten gjentar aldri seg selv, og henter stadig inn ny inspirasjon og henter fra hvilken sjanger de måtte føle for. Bandet er også noe spesiell instrumentelt satt opp i en metal kontekst da de har to som spiller synth! Det åpner jo definitivt opp for diverse soniske muligheter, og å kunne pensle ut stemninger og følelser på en spennende måte.

Herrene Jean-Jacques Moréac på bass og synth og Anthony Scemama på gitarer og synth leverer på et så høyt plan at jeg blir målløs. S.A.S De L’Argilière sin vokal er full av innlevelse og prakt og er som skreddersydd til Misantrope. Som selve motoren i musikken pisker den ekstremt dyktige Gaël Féret i vei. Lyrikken er variert, men yndlingsemner er bisarre og ondskapsfulle følelser, historie og perversjon. Den nye skiva har forresten undertittelen «Le Magistère De L’abnégation», og det blir fritt oversatt til norsk til Magisteriet av selvfornektelse! Velformulert og velfundert samfunnskritikk er aldri feil i min verden!

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1713 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*