Tweet

Det er på tide å summere opp nok et musikkår. Jeg har kanskje ikke vært på samme nivå med musikkinnførselen som de tidligere xx årene, og har beveget meg litt mer utenfor progressiv rock og metal scenen. Vi kommer i år som i fjor til å ha en fellesnorsk topp 5-liste over album som har gjort det særdeles godt både i våre egne ører og på diverse brukergenererte lister på nettet, og en egen topp 10-liste for våre egne favoritter.

Når jeg titter rundt på nettet så er det en del album som går igjen på metal-fronten. Jeg har vel ikke kommet meg helt inn i The Ruins of Beverasts Exuvia enda, men coverart’en sier mye om innholdet på skiva. Et lillafarget cover med en karikarert shaman utstyrt med diverse dyreskinn og knokler, holdende på en flat tromme, med et bål med tre figurer rundt der røyken fra bålet danner bildet av en ulv eller rev. Et bakoverlent album i et svartnet doomlandskap fra tyske Alexander von Meilenwald.

Ellers gjør Converge det bra som vanlig, og er et band jeg har fulgt siden Jane Doe kom i 2001, men har ikke hørt noe særlig på årets album The Dusk in Us. Både Spectral Voice, Tchornobog og Pagan Altar blir trukket fram. På thrash-siden gjør retro-bandet Power Trip det veldig godt.

Kalkulert gjetning og soundtracks.

Av ikke-prog/metal vil nok Kendrick Lamar ta seierspallen på mange lister i år. Igjen serverer han politiske og personlige tekster gjennom sin unike rappe-stil, men for min del var det ikke nok glitch, electronica, jazz og IDM i musikken hans som på skiva To Pimp a Butterfly fra 2015.

Ellers er det jo morsomt å se at spillmusikk gjør det godt, og en av disse er soundtracket til retro-tegnefilm spillet Cuphead, og NieR:Automata av Keiichi Okabe og Keigo Hoashi, i tillegg til tv og film soundtrack som Angelo Badalamentis Twin Peaks og John Carpenters Movie Themes 1974 – 1998.

En låt som har fulgt meg siden den ble gitt ut i begynnelsen av mai er den tretten minutter lange Quintessence / Core fra dobbeltskiva Ether | Return to Earth av det amerkanske post-metal bandet From Oceans to Autumn. Det er en utrolig behagelig låt med en bass som tar deg med på en reise over bølgene gitarer. Jeg syns det var litt rart at skiva ikke ble tatt imot bedre enn det den gjorde da den kom ut. De andre låtene var kanskje ikke like gode, men holdt fortsatt en god standard.

Elektronika, Steven Wilson og abstrakt hiphop.

Èn av utgivelsene som den Bristol-baserte Iglooghost ga ut i år var utrolig gøy å høre på. Neo Wax Bloom var en skive som fungerte best hvis man hørte på den i et jafs. UK Bass, wonky, bubblegum bass, eksperimentell hiphop, drill n bass, footwork, jazz. Det var ikke måte på var han skrudde sammen, og fortsatt fikk han det til å fungere som bare F. Første låta til Bedwetter aka Travis Miller var en hysterisk sak der han har et skikkelig anfall av schizofreni, og en skive som fikk deg til å sette opp smilebåndet. Når det kommer til abstrakt hiphop så var også Milos Who Told You to Think??!!?!?!?! en artig sak å høre på.

Av andre rolige elektroniske album likte jeg en del av låtene på Forest Swords’ Compassion-album. Tigran Hamasyan hadde en utrolig sterk låt i The Cave of Rebirth, det samme hadde Steven Wilson i Pariah der den israelske rockesangeren Ninet Tayeb gjorde en minneverdig jobb bak mikrofonen. Den tyske produsenten og ambientmusikeren Wolfgang Voigt aka Gas leverte et album som tok meg tilbake til tidlige Biosphere-skiver.

Psykedelia og jazz.

På den psykedeliske siden var det ett band som virkelig gjorde mye ut av seg, og det var australske King Gizzard and the Lizard Wizard. Tross at de ga ut hele fire LP-er og to EP-er, holdt alle et oppsitsvekkende høyt nivå, der det var deres Flying Microtonal Banana som kom i februar, og deres siste Polygondwanaland som ble sluppet i midten av november, som var de beste utgivelsene.
Før man går helt inn i prog rock og metal, så syns jeg indiske Saagara ga ut et jazz-album som jeg hadde i bakhuet gjennom hele året, i tillegg til franske Aquaserge som ga mersmak med albumet Laisse ça être.

Det har vært et veldig godt år for norsk progressiv rock og metal, og kvalitetsmessig var det ikke mye som skilte de to topplasseringene.

Topp 5 – Norsk Felles

1. Enslaved – E

2. Leprous – Malina

3. Wobbler – From Silence to Somewhere

4. Motorpsycho – The Tower

5. Tusmørke – Hinsides

 

Topp 10ish – Jon

1. Leprous – Malina
   • Jeg hadde vel ikke forventninger til at Leprous skulle klare å utmanøvrere The Congregation, men bandet klarer på en finurlig måte å gjenskape seg selv ved hver utgivelse. Det var et gjennomgående sterkt album uten dårlige spor, men en god kombinasjon mellom det tunge og det lette, mellom det vokale og det instrumentale, og rytmene satt som et skudd.
2. Toby Driver – Madonnawhore
   • Litt sært å glemme et av favorittalbumene mine dette året når jeg publiserte denne artikkelen, men Kayo Dots hovedmann Toby Driver leverte kanskje den mest stemningsskapende skiva i år.
3. Enslaved – E
   • Dette var et album det var vanskelig å legge fra seg, og bergenserne viser nok en gang at de er i toppform når det kommer til låtskriving og melodiføring.
4. Ne Obliviscaris – Urn
   • Nok et sterkt album av australienerne, hvor de finpusser videre på det unike lydbildet sitt. Det er vakkert og steinhardt på èn gang.
5. Persefone – Aathma
   • Jeg var stor fan av bandet før de ga ut denne skiva, og de skuffa absolutt ikke. Den progressive dødsmetalen deres var hard og melodiøs, med gjennomførte gitarsoloer.
6. Xantochroid – Of Erthen and Axen
   • Amerikanerne imponerte meg stort med debuten sin. Det har tatt fem år å skrive oppfølgeren, det massive dobbelt-verket Of Erthen and Axen. På den ene siden spiller denne trioen vokalbasert folkemusikk, og de gjør det godt. Jeg liker dem derimot best når det går i symfonisk svart metal, og det er noen sinnsvakt gode låter å finne mellom de lettere sporene og partiene på dette albumet.
7. Kairon; IRSE! – Ruination
   • Finnene kom med denne edelstenen i februar, og det er helt klart gitarmelodiene som gjør det for meg på denne skiva. En nytelse fra fra start til slutt.
8. The Contortionist – Clairvoyant
   • Av bandene som kom ut av den tidlige djent og progressive metalcore bølgen, synes jeg The Contortionist har holdt sin egen kurs, tross mye negativ kritikk. I likhet med Tesseract er det melodiene, atmosfæren oergangene som står i sentrum, og vokalist Michael Lessard er en langt bedre vokalist enn han kanskje gir uttrykk for ved første gjennomlytt.
9. Ex Eye – Ex Eye
   • Overraskelsesbandet for året var denne gruppa. Post-minimalisten Colin Stetson kom med skiva All This I Do for Glory i slutten av april, som jeg likte nokså godt. I juni slapp han dette prosjektet sammen med Greg Fox fra blant annet Zs, Shahzad Ismaily fra Secret Chiefs 3, og gitaristen Toby Summerfield. Resultatet var et metal-album utenom det vanlige, der førstelåta Xenolith; the Anvil setter tonen med Stetsons massive saksofon-lyd. Dette er instrumental avantgarde metal på sitt mest innovative.
10. På de tre, fire siste plassene kan jeg nevne power prog-trioen Anubis Gate, Voyager og Threshold, som alle ga ut hvert sitt kvalitetsalbum, og aller sist, men ikke minst, Caligula’s Horse, som ligger et sted mellom progressiv metalcore, klassisk prog metal, og AOR.