Nyhetsfeed

Poisonheart: Fra Brixia

Poisonheart - Till The Morning Light

Brescia het i sin tid Brixia, men det var i riktig gamle dager i Romerrikets tid. Fra samme by kommer bandet Poisonheart som selvsagt på langt nær er så gammel som byen de er fra. Helt i starten av dette millennium så var det maestro Fabio Perini som hadde lyst til å ha en musikalsk lekegrind. En lekegrind eller tumleplass hvor Perini kunne prøve ut sine musikalske ideer. Ideer hvor glamrock og punkrock stod skulder ved skulder godt dyppet i retromarinert musikk fra den gylne æra. Bandet Poisonheart ble derfor etablert.

For å bygge seg opp å spre musikken sin ble det en heftig konsert virksomhet for Poisonheart. Etter hvert ble punkelementene vraket til fordel for et mer modent og personlig uttrykk. Inn kom inspirasjon fra glam rock, sleaze rock og dark rock. I sum så kom bandet opp med et sound som var litt ulikt de fleste andre band. Årene gikk og det gjorde også musikerne, men omsider ble besetningen stabil. Det førte Fabio Perini og co. til Atomic Stuff Studio.

Der ventet den dyktige lydingeniøren og produsenten Oscar Burato, og omsider kunne arbeidet med debutalbumet Till The Morning Light starte. Etter et år med hardt arbeid var skiva ferdig og Sneakout Records var labelen bak verket. Cover kunsten ble satt bort til Michele Gusmeri som gjorde en utmerket jobb og klarte å fange lys og skygge dualismen som er konseptet skiva hviler på.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1937 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*