Nyhetsfeed

Heyoka’s Mirror: Satiriker som går motstrøms!

Heyoka's Mirror - Loss of Contact With Reality

Å miste kontakten med virkeligheten ufrivillig er neppe noe greit. Noen gjør det jo dessverre frivillig med diverse bruk av ulovlige midler, men det er ikke etikken i dette vi skal snakke om. Vi skal til ei skive som heter Loss Of Contact With Reality og som bandet Heyoka’s Mirror slapp tidlig i advent. Skiva er en EP og har bare tre låter, men de er til gjengjeld spekket med intens og ofte intrikat prog metal og varer i like under halvtimen. Bandet er en trio fra Calgary og de har internasjonale røtter.

Andrew Balboa står for vokal, keyboards, og rytme gitar, mens Omar Sultan spiller gitar og står for bakgunnsvokal og Bayan Sharafi sitter bak trommesettet. Lakota er en lokal stamme av ur canadiere og det er herfra bandnavnet er hentet. Heyoka (heyókȟa, also spelled “haokah,” “heyokha er et fenomen innen Lakota folkloren og skal være en slags hellig klovn og satiriker som snakker, reagerer og beveger seg motstrøms for folket rundt han.

Kun de som kan ritualene til fenomenet Wakinyan kan ta på seg denne seremonielle oppgaven. Bandet Heyoka’s Mirror er altså godt forankret I lokal folklore, og det pleier alltid å være bra så å si. Bra er det også at trioen så absolutt kan spille, og ikke minst at de har en nokså særpreget musikk.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1537 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*