Nyhetsfeed

Antipope: Dogmebrenning!

Antipope - Denial/Survival

Paven har sine tilhengere, men selvsagt er det også mange som mildt sagt er mot denne frontfiguren for den katolske kirke. Da kan det være en ide med et bandnavn som Antipope, og det har den finske trioen fra Oulu kalt seg siden 2004. Tanken bak bandnavnet er og var å ta avstand fra alle dogmer og intellektuelle/ideologiske myndigheter. En vindskjev betraktning er at bandet Antipope har kastet alle dogmer på bålet! Musikalsk er det fritt frem for å bringe budskapet ut til publikum hva gjelder stil, tematikk og stemninger.

Antipope regner musikken sin som  er et soundtrack for selvoppdagelse, død og gjenfødelse. Mikko Myllykangas er rimelig sentral i bandet da han synger growl, spiller diverse gitarer, bass, programmerer og skriver låtene. Antipope utforsker alltid ny musikalsk mark, og er definitivt progressive i så måte. De første EP-ene var progressive black metal, mens deres meget vellykkede andre skive House Of Harlot svingte innom industrial og gothic metal. På skive tre fra 2013 var det mer melodisk progressiv heavy metal som ble utforsket.

Mellom 2013 0g 2017 var det rimelig tyst fra Antipope, men i november kom albumet Denial/Survival. Denne gang er det en herlig sjangerblanding og en stor trang til å utvide grensene for diverse sjangre. Antipope har klart å lage en noe unik musikalsk reise med ånden fra klassiske progalbum fra 70 tallet  som ledestjerne. På Denial/Survival kombineres elementer fra extreme metal, melodic death metal, og til og med litt flamenco, samt mye annet. Antipope sin musikk finner jeg svært tiltalende for å si det enkelt.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1625 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*