Nyhetsfeed

David Barrett: Quite beautifully!

David Barrett - The Mysticism Of Sound And Music

The Mysticism Of Sound And Music er en fin albumtittel, og den er det David Barrett som har kommet opp med. Skiva står David Barrett Trio bak, og det er den tredje utgivelsen fra den instrumentale power trioen. Forrige skive II var unntaket da Michael Sadler fra Saga bidro med vokal. Barrett selv bidrar på alle skivene med sine mange gitarer. Seks- og tolvstrengs gitarer, spansk Laúd gitar, steel gitar, akustisk gitar, mandolin og klassisk gitar. Det følgende klippet sier noe om mannens ferdigheter.

Steve Howe fra Yes uttrykker sin beundring med disse ordene, «A player of many strands – plays in many guises – could show up anywhere, and get the job done quite beautifully»! Howe selv er jo av mange regnet som en av de virkelig store gitaristene. Med seg på den nye skiva har Barrett som vanlig i SBT kontekst Jason Farrar på bass og moog taurus, og Alexander Sascha Tukatsch på trommer og perkusjon

Barrett er fra Canada, og komponist og musiker som har spesialisert seg på å sprenge grensene innen instrumental prog. Han arrangerer «guitar workshops», har sitt årlige David Barrett Guitar Summit i nordre Ontario, og vært portrettert i Guitar Player, Premier Guitar og Vintage Guitar. Han støtter Dagmar Customs Guitars, Mack Guitar Amplifiers, Pigtronix Futuristic Audio Technology og D’Addario Canada. Kort sagt, mer dedikert til gitarene sin forunderlige verden er det vel knapt mulig å bli. At bandet sitt selvtitulerte debutalbum ble produsert av Alex Lifeson (Rush), Alan Parsons (Pink Floyd) og Richard Chycki (Dream Theater) sier nokså mye.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1806 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*