Nyhetsfeed

Sisare: Fuzzmarinert

Sisare – Leaving The Land

Leaving The Land kan være veldig bra eller det motsatte, men også en platetittel. Bandet Sisare sin siste skive heter Leaving The Land og kom noe over midten av januar. Sisare er finske og spiller nå en atmosfærisk musikk som har hint av minimalisme og ofte en «fuzzy» vegg av gitarer. Gitarene brukes også som et viktig middel til å skape en narrativ utopisk eskapisme. Leaving The Land utforsker universet fra forskjellige perspektiver med emner som tidskonseptet, død og eskapisme. Hver låt lever sitt eget liv og forteller forskjellige historier, noen ganger med frodig og utfordrende rytmikk, andre ganger dvelende, og andre gang skrikende fuzzmarinert.

Leaving The Land er innehaver av mindre metal enn debuten, og mer progressive og psykedeliske takter er tilkommet. Det er rikelig med atmosfærisk lydlandskaper og postrock gitarer bærer historiene som pensles ut. Ingen keyboards, men desto mer gitarer er i sentrum av lydbildet. Skiva er produsert, innspilt og mikset av Severi Peura.  Mastringen er ved Jaime Gomez Arellano som har utført tilsvarende med kjente band som Ghost, Paradise Lost, Ulver og Electric Wizard.

Sisare er fra Åbo i Finland og ved oppstart i 2008 spilte de progressiv death metal. Bandet splittet opp i 2010, men kom tilbake igjen med ny trommeslager og et mer progressivt fokus, og med elementer av post rock, jazz og folk på debutskiva.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1340 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*