Nyhetsfeed

DSease: Skjebneflukt

DSease – Rotten Dreams

Rimini er et virkelig populært turiststed i Italia, og byen huser også et band som stadig blir mer populært. DSease er navnet, og de oppstod på restene av Kardio som var et Ramstein tribute band. Nå er italienerene aktuell med sin debut Rotten Dreams som er tufte på en visjon og et prosjekt som ikke er et råttent opplegg. De fire musikerne i DSease hadde en visjon når de startet opp som band for tre år siden. Visjonen og målet var å forene grunge sine grunntanker med elektro rock og metal. Tekstene er gått dyppet i det introspektive og dystre, og instrumentalt er forvrengt bass og synther i fokus. I tillegg så tilkommer raspete vokal og massive gitarangrep.

Fabio Balducci som er gitarist i bandet har stått for produksjonen, men de øvrige musikerne assisterte han. Etter at skiva var ferdig innspilt så forlot Massimiliano Pretolesi og Gabriele Lasi bandet. Alberto Niccoli og Fabio Balducci bestemte seg for å fortsette, og holde DSease i liv og legge all inspirasjon og energi i den kunstneriske opplevelsen for lytteren. Den vedlagte «booklet» er et fascinerende skue med sin billedreise gjennom forlatte mentale sykehus og delvis ødelagte slike. Coverkunsten av Aata Borghesan bygger ytterlig og flott og finurlig opp om dette konseptet. Rotten Dream er ei skive om illusjonen om å kunne flykte fra sin skjebne.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1724 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*