Nyhetsfeed

Tribulation: Svenske vampyrer og kjærlighet til døden skiller oss ad.

Tribulation - Down Below

Bandet sto nylig som forband for Arch Enemy på Rockefeller Scene, og har siden oppstarten i 2004 dyttet ut musikk med sterk innflytelse fra melodisk dødsmetal, der vokalstilen til Johannes Andersson ligger i skjæringspunktet mellom døds- og svartvokal. Du finner tydelige elementer fra thrash og hard rock i musikken til svenskene, og de klarer på finurlig vis å skape et unikt sound.

De slapp nylig ut 9-spors albumet Down Below, som er fyllt opp til randen av melodiøse låter, med Anderssons stemme liggende oppå der han hveser ut nekro-romantiske dikt. Bandet har tatt biter både fra 2013-utgivelsen The Formulas of Death og deres forrige fullengder, The Children of the Night, men har utviklet lydbildet sitt, og man kan finne et tyngre og råere sound i produksjonen. Siden The Children.. har bandet tatt inn ny trommis i Oscar Leander, som gjør en strøken jobb bak tromme-settet. De har fortsatt mye av horror-elementene i musikken sin, og kan iblant minne om King Diamond og den mer teatralske siden av ekstrem-metal. Gitarist Adam Zaars har uttalt de kan putte inn mye rart i formelen de har skapt, og alt dreier seg om å balansere de ulike delene.

Skiva starter med The Lament, der bandet kjører i gang med en tilbakelent rytme med Anderssons hese stemme liggende over. I forhold til resten av sangene på skiva, er nok dette et av de svakeste sporene, og det er ikke før på andrelåta Nightbound at bandet tar lytteren inn i de melodiøse, litt bluesrock-aktige riffene som løfter dette albumet opp over mye annen musikk som blir sluppet innen mid-tempo melodisk dødsmetal. De neste to sporene følger samme formula, før bandet roer det hele ned med den korte atmosfæriske og instrumentale Purgatorio.

Innholdet i tekstene til Tribulation har ofte vampyr-tema, og bandet prøver å fokusere på å ikke la innholdet bli for cheesy og pretensiøst. På Down Below makter Andersson å overføre følelser som hat, sorg, tap og frykt, og medlemmene i bandet lar låtskrivingen sin være fri nok til å ta overraskende vendinger. Når jeg først fikk skiva, hadde selvfølgelig rekkefølgen på låtene omrokkert seg, og den låta som startet skiva var sjettesporet Cries from the Underworld. Jeg hadde nok foretrukket denne sangen som faktisk åpningsspor på skiva, der den har en bombastisk begynnelse, med en overgang til Anderssons stemme og de underliggende melodiske riffene til Zaars og andregitarist Jonathan Hultén.

Mens jeg opplever skiva til å være et relativt tilbakelent album, er det flere partier som har et drivende fokus, noe man kan høre i åpningsriffet til Lacrimosa. Down Below avsluttes med fioliner i Here Be Dragons, som fungerer som en god låt å avslutte et album som viser svenskene i sitt rette element, med kjærlighetsdikt litt på kanten mot sterke riff og en røff vokal som nærmer seg typisk svart metal-hvesing. Dette er helt klart en sterk utgivelse av svenskene, der de har utviklet soundet sitt videre og gjort den ørlite grann mer tilgjengelig mot et potensielt større publikum, samtidig som de er kompromissløse.

Facebook

Om Jon Skjeseth (457 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*