Nyhetsfeed

Lyra’s Legacy: Debut-band som drar sterke innflytelser fra prog power-mesterne.

Lyra's Legacy - Prisoner

Tyske Lyra’s Legacy startet opp allerede i 2008, men det først nå ti år etter at bandet endelig slipper debuten sin. De drar massiv inspirasjon fra band som Symphony X, Angra og tidlig Dream Theater, og er det én ting de tydeligvis har lært fra heltene sine, er det å ikke ha noen underutviklede og kjedelige øyeblikk i låtene sine. Her er alt finpusset til det ytterste, og albumet deres er en særdeles god start for prog power-året 2018.

Vel, de kunne faktisk ha droppa den to minutter lange introen til skiva, men sånt sett skiller de seg ikke ut fra andre band i sjangeren, som ofte bruker symfoniske introer i starten av albumene sine. Andrelåta Reign of Greed starter som en hvilken som helst Symphony X-låt, men knivskarpe riff mot tungt akkompagnement, der Christian Casaccias vokal ligger tett opp mot Russell Allens stemmeprakt, og han oppgir på hjemmesiden til bandet at han drar inspirasjon fra vokalister som Bruce Dickinson, James LaBrie og Ray Adler.  Det er ingenting å si på teknikken til verken vokalist Casaccia eller de andre musikerne i bandet, der gitarist Andreas Denz drar innflytelsene sine fra Petrucci og Romeo.

Tredje låt, Utopia, begynner i kjent Symphony X-still med lett tangent-spill, for deretter å gli inn i en keyboard-solo. Alle de ti låtene på albumet er kompakte låter på rundt fem minutter, og det er forsåvidt synd at bandet ikke eksperimenterer med lengre låt-strukturer, selv om dette ikke er noe en vil savne når man hører på skiva. På Hero of the Night finner man tydlige Circus Maximus-innflytelser, og er nok et av platas beste spor, hvor Casaccias virkelig får vise hva han er god for. Den innholder noen vasse riff, og teksten har den sedvanlige helte-historien man gjerne finner i power metal.

Det er flere høydare på albumet utenom Heroes of the Night, og av de andre jeg kan trekke fram er Since You Left Me og Mirror of My Life, der sistnenvte har en space-lydende keyboard-solo det er vanskelig å ikke la seg rive med av. Det er relativt få rene ballader å finne her, og de eneste som kan trekkes fram er tittellåta Prisoner og sistesporet Breath of a Winter’s Night, hvor begge får intensitet og tyngde i seg som låtene strekker ut.

Du vil ikke finne særlig orginalitet fra Lyra’s Legacy, men er du ute etter et prog power-album uten dødpunkter, med et sett musikere som vet hvordan de skal få igang rockefoten, bør Prisoner sjekkes ut.

Facebook

Om Jon Skjeseth (483 Artikler)
Proghead from Oslo, who writes mostly about progressive rock/metal, though may write about other rock and metal sub-genres, as well as electronic music, underground hip hop/rap, contemporary music, different kinds of jazz, folk, or anything I find interesting.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*