Nyhetsfeed

Maze Of Feelings: Stemningslabyrint

Maze Of Feeling - Maze Of Feeling

Polen og Russland har en felles blodig historie hvorav mye har vært overgrep fra den russiske bjørnen. At de to faktisk kan samarbeide er bandet Maze Of Feelings et eksempel på. I disse dager er bandet aktuell med selvttitulert debutskive. Musikken er en melodisk death metal/doom metal med klassisk heavy metal og progressive influenser.

Dariusz Daray Brzozowski (Dimmu Borgir, Vesania, ex-Vader) er bak trommesettet i bandet, og han regnes av mange som en av de store med trommestikkene. Skiva har syv låter som er temmelig forskjellige, og som byr på forskjellige stemninger. Stemninger er jo ofte noe som utløser følelser og som står godt til bandnavnet som oversatt til norsk er en labyrint av følelse. Bandet er flinke med det jeg kaller å bruke luft i musikken og roer tidvis kraftig ned for så å fyre løs igjen.

Skiva byr på saftige og sterke gitarriff, growl vokal, renvokal, en organisk saftig bra og intens  rytmeseksjon, ektefølte og  følelsesladede harmonier og «smooth passasges». Marcin Warzyński & Krzysztof Wieczerzycki som begge er gitarister var de som fyrte av Maze Of Feelings raketten. De var begge svorne metal fan, og ønsket et band som spilte metal uten begrensninger av sjanger. De er begge inspirert av 90 tallets metal scene, men klarer å få Maze Of Feelings til å fremstå som et frisk og vitalt band.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1471 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*