Nyhetsfeed

Mile Marker Zero: «Rice And The Chessboard»

Mile Marker Zero – The Fifth Road

Konseptalbum og prog er jo ikke noe nytt, og det er nettopp hva som er å finne på skiva The Fift Road. Bak den skiva er det det amerikanske bandet Mile Marker Zero som står, og verket slippes 2 mars. Skiva er produsert av bandet selv i deres eget studio, før de 15 låtene ble sendt videre til Andy Vandetta. Vandette er meget vel ansett og har forøvrig jobbet med storheter som Rush Og Devin Townsend.

På The Fifth Row er det rikelig med hooks og unike arrangementer ifølge presseskrivet. I følge vokalisten Dave Alley er konseptet løslig basert på legenden om «Rice And The Chessboard» som brukes av futurister for å vise den eksepsisjonelle veksten i teknologi i vår tid. Menneskeheter er i femte rad på sjakkbrettet sier Alley og forklarer tittelen på skiva. Ting skjer så fort i våre dager at det er komplett umulig å forutse hva som kommer av ny teknologi.

Cover kunsten er fylt med små referanser til hva de fem amerikanske musikerne er opptatt av. Herunder kunstig intelligens, og de er gigantiske beundrere av filmen 2001: A Space Oddyssey. Mile Marker Zero ble til i 2005 og skapt av brødrene Alley, vokalsiten Dave og trommeslageren Doug, samt barndomsvennen og keyboardspilleren Mark Focarile. Bandet fikk raskt et navn innen prog kretser, og har delt scene med band som Porcupine Tree, Underoath, Spock`s Beard og Devil Wears Prada. CD debuten kom i 2009, og i 2006 og 2014 slapp kvintetten to EP-er.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1467 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*