Nyhetsfeed

Awolnation: Spennende elektrorock.

Awolnation - Here Come the Runts

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjente til Awolnation før, men hørt mye bra om dem og derfor fatta jeg interessen da jeg her forleden oppdaga at de var ute med et ferskt album av året, Here Come the Runts. Jeg måtte gå til Oxford English Dictionary for å få greie på hva “runts” er for noe, og hovedforklaringen er at det er en liten gris eller et anna dyr, og at det skal beskrive det minste dyret i rasen.

Aaron Bruno er sjefen i Awolnation, og jeg har forstått det sånn at på deres tredje fullengder har han ønsket litt mer gitarbasert musikk. Og jeg er rett og slett fascinert av det jeg hører. For Bruno & co klarer faktisk å kombinere EDM med rock. Spesielt på åpnings- og tittelsporet er det framtredende, en låt som er spennende også fordi den har så mange taktskifter. “Let’s start the magic, let’s start the sun, let’s stop the holy” er det en tekstmessig spennende åpning på skiva.

Som en vil høre på denne låten er det virkelig heftige gitarriff, og det er det på mange av låtene. Et anna eksempel på det er Cannonball, en tekst som nok ikke går helt hjem i hjemlandet USA. Skikkelig heftig rockelåt dette her, og det er litt artig at jeg i noen sekunder på koringa får Beach Boys-vibber. Mens i Handyman finner Bruno & co fram til sine mer følsomme sider. “I’m just a bit scared of my Government” erkjenner Booth i en liten perle av en låt, og en herlig video. Miracle Man derimot er igjen en låt med intens energi, en rocker med en herlig beat og et suggererende refreng. Til slutt må jeg ha med det seks minutter lange avslutningssporet Stop This Train, en låt der desperasjonen etter å ha fått stoppa dette toget stiger og stiger gjennom hele låten til det slutt brister.

Dette er ikke den eneste låten der desperasjonen er framtredende. I følelsesladde Table for One ber jeg-personen desperat kvinnen sin om ikke å gå. Jeg vil også trekke fram Jealous Buffoon der Bruno framstiller seg sjøl som en sjalu bajas, en låt med noen herlige 70-talls pop-disco elementer.

Det er fjorten låter på albumet, og av disse er det noen få som ikke faller i smak og som blir intetsigende, som Sound Witness System og den snaue 2-minutters instrumentalen The Buffoon. Vi har også en liten halvminutter i A Little Luck and a Couple of Dogs, som rett nok blir et morsomt lite mellomspill.

Jevnt over er Awolnation med sitt tredje album et meget hyggelig bekjentskap. Jeg liker blandingen av energi og desperasjon i mange av låtene blanda med følsomhet og varme i andre spor. Det er tydelig at Aaron Bruno og gutta har en del viktige ting de ønsker formidle med tekstene. Dette gjør at skiva blir en helhetlig og god musikkopplevelse for meg som lytter.

Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*