Nyhetsfeed

Inferno Festivalen 2018

Gjennom påsken vil svart metalerne igjen innta Oslo by med fire dager med knallhard metal. I år er det 36 band som stiller sterkt, og en forandring fra tidligere år vil være at festivalen varer fra torsdag til søndag, og ikke begynner på onsdagen som den gjort i de årene jeg har dekket den.

Av hovednavnene for 2018 finner vi Satyricon og Emperor, der førstnevnte kom med sin siste utgivelse i fjor, mens sistenevnte ga ut sin siste skive i 2001, så hele sytten år siden. Ihsahn som har bygd opp sin egen solokarriere etter Emperor vil holde en egen konsert på lørdagen, som vi kommer til å dekke. Av andre headlinere finner vi Dark Funeral, Napalm Death og Electric Wizard.

Jeg ankommer Inferno idet Dodecahedron skal gå på scenen. I første etasjen er Rockefeller er allerede fylt til brinken av svartkledde, og festivalen i år er nær utsolgt alle dagene. Med tanke på de tidligere Inferno-festivalene jeg har dekket, bestemmer jeg meg på forhånd at jeg ikke dekker alle band som spiller. På torsdagen har jeg pekt ut to band som er interessante, Dodecahedron og Dark Funeral.

Jeg presser meg ned trappene til John Dee, og gjennom folkemengden som står klare til å ta inn over seg det nederlenderne har å tilby. Fra ståstedet mitt nær baren opplever jeg det avantgardiske svart metal-bandet gjøre en sprek konsert, men det er utrolig vanskelig å høre hva de spiller, utover partiene mellom låtene som inneholder roligere atmosfæriske gitar- og basslyder. Bandet ble formet tilbake i 2011 og har gitt ut to skiver, som de spiller fra i kveld. Med den skralle lyden, så får jeg ikke nødvendigvis lys til å sjekke ut bandet videre, og skulle ønske at, i og med energien til medlemmene, at de hadde mer rytmesterke låter som sto i stil med det de utviser på scenen i kveld.

Svenske Dark Funeral spiller på hovedscenen, og med en nylig avsluttet USA-turné er spillformen deres stødig intakt, og de går sakte ut på scenen, som om de kommer rett fra dødens slagmark. Heljarmadr er så blodalvorlig som en svart metal-vokalist kan få blitt og med en stemme som kan minne om en rusten nagle, legger han og band ut på en odyseé gjennom bandets tjuefem-årige historie der de tar med åpningsporet Open the Gates fra den selvtitulerte EP-en deres som kom i 1994. Stor(m)trommene spruter ut slagtrefninger som er med på å trekke publikum inn i musikken deres, og døden står aldri langt unna i tekstene deres.

De gjør en heftig konsert, og publikum får oppleve et band som fortsatt har mye å gi, der bassist Natt og trommeslager Jaloomah er relativt ferske i bandet. Det er kun leadgitarist Lord Ahriman som har vært med siden starten, og bandet leverer mellom blast beat’ene sine melodier fra skumringsverdenen, mens Heljarmadr spedalsk får et spekket Rockefeller til å rope ut sin dedikasjon til svart metal-mediet.

Det første bandet jeg får med meg på fredagen er islandske Auðn som står på storescena. Bandet spiller svart metal med mye post-rock elementer, og har gitt ut to album i løpet av sin 8-årige karriere. Jeg ville nok beskrevet dem som svart metal-versjonen av Sólstafir, der de har mye av den gjenkjennelige islandske rocken i musikken sin, før de drar i gang fuzzen og forvandles til svart metal, med vokalist Hjalti Sveinsson gripende vokal liggende oppå. Om effekten hadde vært større hvis han både hadde sunget både rent og med skrikende growl, kan nok diskuteres, men av de låtene de spiller i kveld virker det ikke som dette er noe bandet har for vane å gjøre. De gjør uansett en god konsert på Rockefeller-scenen og viser at islandsk svart metal bringer elementer du ikke finner andre steder.

På John Dee står Wiegedood, som er en belgisk trio som spiller atmosfærisk svart metal, uten at jeg nødvendigvis hører mye at denne atmosfæren. Det jeg derimot hører er trommene, og så til de grader at de overdører det meste av det bassisten og gitaristen spiller. Tidvis stiger nådesløse toner over trommevirvlene, men å klare å skjelne én sang fra den andre er ytterst vanskelig, også fordi det er lite rytmikk i musikken deres. Jeg syns konserten deres havner under halvveis på skalaen, der medlemmene på toppen har null kontakt med et stappfullt John Dee.

På lørdagen står Vegard Sverre Tveitan klar for sin andre konsert gjennom festivalen. Dagen før har han spilt gjennom albumet Anthems to the Welkin at Dust med sitt gamle band Emperor, mens han nå står solo på scenen. Han spiller stort sett fra sine siste album, men har ikke sitt faste backingband bak seg, som normalt er Leprous. Erstatterne vet absolutt hva de driver med, og det er ingenting å sette fingeren på i forhold til dem.

Dette er nok det eneste progressive svart metal-bandet som spiller gjennom festivalen, så nok et år neglisjeres denne delen av sjangeren, og annen alternativ svart metal. Han fyller hovedscenen godt med musikken sin foran et spekket Rockefeller, som denne dagen er utsolgt, og uanstrengt gjør en god konsert. Han kommer i mai med sitt nye album Ámr, der han utifra videoen som er sluppet i forkant følger den melodiske math-metal linjen som han har hatt på sine siste skiver.

På John Dee står det tyske bandet Ahab. De spiller en blanding av lavmælt instrumentalrock og sakral funeral doom, og gir publikum en stemningsfull konsert. Det begynner å bli en del år siden de ga ut sitt forrige album, The Boats of the Glen Carrig, og er en del en rød tråd gjennom utgivelsene deres, så er det deres hang til å skrive om det våte element. Med en tre-årig utgivelsesrate gjennom karrieren sin, ville det ikke overrasket meg om de kom med nytt album i år, selv om jeg ikke har hørt rykter om det. De gir et henrykt publikum det de kommer for med en atmosfærisk konsert i et hav-aktig blå-grønt lys.

Inferno Festivalen

Om Jon Skjeseth (484 Artikler)
Proghead from Oslo, who writes mostly about progressive rock/metal, though may write about other rock and metal sub-genres, as well as electronic music, underground hip hop/rap, contemporary music, different kinds of jazz, folk, or anything I find interesting.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*