Nyhetsfeed

Dobbeltgjenger: Snirklete vendinger

Dobbeltgjenger - Limbohead

At alle har en dobbeltgjenger er en myte eller en vandrehistorie kanskje, men det er et faktum at Bergen har et band som heter Dobbeltgjenger. Kvartetten kom for noen uker siden med skiva Limbohead, og det er ei mangesidig skive! Bandet innrømmer glatt at det er retro rock, men så slenger de på ordet futuristisk. Futuristisk retrorock altså. Bandet henter ikke sin retro fra 70 tallets hardrock og slett ikke fra prog, men fra ordinær rock.

Vrien til Dobbeltgjenger er at de forøker å sprite musikken opp med masse innfall og stunts. Noen ganger lykkes de, og noen ganger låter det litt kunstig og ikke troverdig. En laidback låt som Locking My Doors er sval og ok, og på synkopering og snirklet vendinger er bergenserne ofte virkelig gode på. Limohead er kanskje ei skive som lytteren vil undervurdere om det lyttes for lite. Skiva har mye småskeiv musikk, harmonier som er kompakte og lekne.

Litt tilførsler av syrejazz, funky rock, garasje rock vibber, inspirasjon fra band som Mandness og Daft Punk frisker opp der de elementene fungerer og er sømløst integrert. Bandet skal ha for viljen til å lage noe spesielt og spennende, men jeg synes nok at de må være enda mer skapende og kreative på neste skive. At de har potensial til å få det til er jeg rimelig sikker på. Et høyere nivå på innfall og stunts, og mer som fungere av dette vil sannsynlivis kunne føre til en musikk som er virkelig spennende neste gang.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1537 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*