Nyhetsfeed

Bong: Hypnotisk og rytmisk

Bong - Thought And Existence

Fra Newcastle kommer bandet Bong som spiller en psykedelisk drone/doom metal og som i mai kommer med sin sjette skive. Albumet heter Thought And Existence og kommer tre år etter siste studioalbum. Bong utmerker seg med å låte nokså ulikt alt annet innen doom som i alle fall jeg har hørt. Bandet skiller seg også ut med at de utgir utallige live album, split CD-er, samlere og bokssett. Over 50 utgivelser kan jeg telle, og det med et band som har holdt på siden 2005. Bare i 2013 kom Bong ut med ti skiver.

Lyrisk har det tradisjonelt dreid seg om fantasy verkene til Edward John Moreton Drax Plunket kjent som Lord Dunsany, og om mytologi. Årets skive har bare to låter, men de skal til gjengjeld gi lytteren store opplevelser. Opplevelser som Newcastletrioen tror at de kan få lytterne til å oppleve en forvandling av opplevelse av tid gjennom bandet sin spesielle soniske teksturer. Ambisiøst ja, men ambisjoner er det jo bra å ha.

Låten The Golden Fields er ment å manifestere seg som en aura av lysstyrke og avgi en høytidelig følelse av dødelige veseners nærvær, mens Tlön, Uqbar, Orbis Tertius er inspirert av Jorge Luis Borge in materialistiske fiksjon. Låten er ekstremt hypnotisk som Bong er så gode på, og den er uvanlig rytmisk til Bong å være. Coverkunsten står meget bra til lyrikken med sine gamle stjernekart, planeter og gamle astronomiske spådommer. Musikerne har korte og enkle navn. Mike Vest spiller gitarer, Mike Smith på trommer og David Terry på bass og vokal.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1798 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*