Nyhetsfeed

Triverse Masacre: Tur til dødsriket!

Triverse Masacre - Hades

Hades er underverdenen eller dødsrike i gresk mytologi, og bandet Triverse Masacre ytrer kanskje ørsker om å være guide til den plassen på sin nye EP Hades? I så fall blir nevnte tur akkompagnert av en moderne death metal hvor Chris Kelsall spiller keyboards, gitarer og synger og er sentral i lydbildet til den engelske kvintetten. Hades har for øvrig signert for Slipstick Records og Hades får nå den distribusjonen skiva fortjener.

Triverse Masacre viser et band som byr på elementer fra thrash metal, blak metal, moderne metal med death metal som fundament. Lyrisk har alle låtene navn fra elver i mytologien om Hades, og således er det et konseptalbum. Rasende blast beats er det rikelig av på dette albumet, og musikken er intens og full av en underliggende følelse av ondskap og død.

Hades tilkjennegir at Triverse Masacre har utviklet seg siden de oppstod i 2012, og ikke minst så er årets skive et stort skritt i riktig retning i forhold til debuten fra 2014. Det skylles at engelskmennene for alvor har fått et eget sound som er utrolig intenst og en instrumental skikkelighet. Styx er den mest sinte låten, og en verdig start på skiva. Låten tråkker blant annet inn i thrash terreng før mer orkestral black metal utforskes. På Cocytus: River Of Lamentation er det en god dose av orkestral og choral keyboards og sammen med spoken words gir dette en nærmest filmaktig følelse før dundrende gitarer og trommer kommer i førersetet lengere ut i låten.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1724 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*