Nyhetsfeed

Rick Miller: Uhyggelig og atmosfærisk

Rick Miller - Delusional

Jeg har fulgt Rick Miller sin karriere i mange år, og er imponert av all den særegne og ofte supre musikken han har laget. Det begynte helt tilbake til 1983 og skiva Starsong, og nylig kom skive nummer 13 Delusional tre år etter forrige skive. Litt slakker tempo for Miller kom med nytt album alle årene fra 2011 til 2015. Det lever jeg godt med for med Delusion viser Miller igjen hvilken formidabel artist han er. Den sympatisk canadieren og multiinstrumentalisten leverer en skikkelig mørk og atmosfærisk musikk med følere til art rock og crossover prog med mer.

Lyrikken er om tankene til en morder og det er foruroligende saker for å si det mildt. Dystert som fy og skyggefylt, og Miller imponerer med sin evner til å skape musikalske teksturer og stemninger som korrelerer med den emosjonelle ustabiliteten i morderens forstyrrede hjerne. Miller utforsker faktisk en del ny musikalsk mark på den nye skiva, og det fortjener applaus og ovasjoner. Det eksperimenteres villig vekk fra Miller med mer elektroniske elementer og programmering. Det funker svært bra, og gjør at den nye skiva viser nye sider av Miller, og musikken er ofte uhyggelig og svært atmosfærisk.

Det er utvilsomt mange likheter mellom Miller og Steve Hackett. Forskjellen er at Miller spiller så å si alle instrumenter mens Hackett spiller på mange strenge instrumenter. Begge spiller gitar på imponerende vis, og begge har en diskret og fin vokal. Miller sin musikk er ofte mørkere og mer psykedelisk legert, og mer eklektisk.

De fleste instrumentene på skiva spiller Miller selv, og han leverer noen fabelaktige gitarsoloer. Delusional viser også at Miller har mer fokus på keyboards enn til vanlig, og det passer perfekt. Perfekt er et sterkt ord, men denne skiva er nær opp til det og albumet flyter forbilledlig fra låt til låt.  Noen låter er bautaer som den episke låten The Forking Paths Garden som er svært subtilt legert og dyptpløyende. Lekker vokal og gitarer er omgitt og foredlet av elektroniske elementer på en svært tiltalende og spennende måte. Serial Killer er virkelig uhyggelig og besk men stimulerende på sitt vis, og en finfin elektronisk seksjon midtveis sklir sømløst over i sneisne gitarlinjer og skremmende skrik.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1806 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*