Nyhetsfeed

Leviathan: Vannskille

Leviathan - Can't Be Seen By Looking: Blurring The Lines, Clouding The Truth

Det er minst 16 band som heter Leviathan innen metal, og i USA er det minst seks som heter Leviathan. Utrolig rett og slett. Vårt Leviathan er fra Littleton i Colorado og har eksistert siden 1989, men var inaktive mellom 1998 og 2009. For fire år siden kom skiva med det lange navnet Beholden To Nothing, Braver Since Then, og nå kom skive fem som har et enda lengre navn. Can’t Be Seen By Looking: Blurring The Lines, Clouding The Truth. Skiva er konseptuell og tar opp emner som middelklassen, korrupsjon i politikken og forurensning av naturen. Skiva er en rungende protest mot tingenes tilstand på jorden.

Leviathan er faktisk verdenskjent for sine tekster som understøttes av en provoserende, smakfull og lidenskapelig musikk. John Lutzow som er eneste gjenværende musiker av den opprinnelige besetning sier at Leviathan i og med Can’t Be Seen By Looking: Blurring The Lines, Clouding The Truth er ved et vannskille for Colorado bandet. Lutzow har har fått med seg sin favoritt trommeslager Mark Zonder og han beriker soundet med dybde og snert og dedikasjon.

I tillegg så synes Lutzow at det vokale trengte en oppdatering. Valget falt på den svært talentfulle Raphael Gazal fra Sao Paulo i Brasil. Gazal sin kraftfulle og innlevelsesfylte stemme er nær perfekt match for John Lutzow sin komplekse lyrikk. Derek Blake er som på forrige skive leverandør av boblende og distinkte basslinjer. Lutzow tar seg av gitarene og keyboards.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1401 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*