Nyhetsfeed

Alphastate: Ingen begrensninger

Alphastate – The Grind

Alphastate ga ut debuten Out Of The Black for tre år siden, og nå kommer grekerne med nytt album i form av The Grind. Med den skiva ønsker bandet å ha en mer aggressiv tilnærming til sin heavy metal. Gitarene er distinkte og svært høylytte og produksjonen er moderne. Vokalen er i front av lydbildet og trommene er det punch i. Lyrisk er det denne gang mer personlige tanker og erfaringer som er under lupen. Skiva er følgelig mer personlig men også sonisk mye bedre enn debuten.

The Grind er et album med pur aggresjon og med mer velskrevne låter enn på debuten. Bandet startet opp i 2013 som gitaristen Pete Breaker sitt solo prosjekt. Det ble nok litt stusslig å være eneste musiker så i løpet av de neste årene konvertere bandet til en kvartett. Målet den gang som nå var å kombinere moderne heavy metal med 80 og 90 talls influenser fra band som Metallica, Ozzy Osbourne, Pantera og Nevermore.

I sum skulle dette gi et svært personlig og ekstremt musikalsk uttrykk uten begrensninger. The Grind har en gjesteartist ved navn Bob Katsionis som bidrar med både gitarsolo og keyboardssolo på skiva. Katsionis har spilt eller spiller i band som Firewind-Outloud, Speak Your Mind, Forevermore. Pete Breaker står for låtene og lyrikken er ved vokalisten Manos Xanthakis.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1473 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*