Nyhetsfeed

Arena: 4,17 stjerner

Arena – Double Vision

Det engelske neoprogbandet Arena er det mange som er fan av, og de er om kort til aktuell med deres skive nummer ni. Den heter Double Vison, og har fått 4,17 av 5 stjerne hos Progarchives basert på 72 stykker. Det mer enn indikerer at dette er ei skive svært, svært mange vil falle for. Double Vision byr på nesten en hel time med musikk, og i god prog tradisjon så avsluttes skiva med den episke låten The Legend Of Elijah Shade. Det er en låt på 22 minutter og 39 sekunder. Noen vil si svulstig noen vil si herlig. Smak og behag som ellers i livet.

Double Vision er først og fremst ei skive av musikk kollegiet Arena, men Clive Nolan er likevel sentral. Nolan har skrevet all lyrikken, og skrevet alle låtene sammen med en av de andre musikerne. Jeg liker måten Nolan trakterer diverse keyboards, og også det andre original medlemmet Mick Pointer på trommer gjør en solid jobb.

Det var for øvrig i 1995 Arena ble trommet sammen, og da kom Nolan fra Pendragon og Pointer fra Marillion. De to sammen med tre andre kjent musikere utgjorde da et såkalt superband, og det er en tittel jeg egentlig misliker. For 23 år siden kom John Mitchell kjent fra Lonely Robot og It Bites med i Arena. Han tilfører bandet smakfull og intelligent gitarspilling. Mitchell har intuisjon for når han skal roe ned og la de andre styre, og når han skal komme med riff som gir musikken fremdrift. Når han skal gi soloer og når han bare skal la musikken rocke.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1732 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*