Nyhetsfeed

Phidaux: Omsider

Phideaux - Infernal

Denne gang har den dyktige musikeren Xavier Phideaux valgt å gi ut noe så uvanelig i disse dager som en dobbel CD i form av skivene Infernal. Han har med seg seks medmusikanter, og septetten leverer hele 18 låter hvorav flere var å finne på EP-en We Only Have Eyes For You. Infernal er forøvrig siste del av en triologi som begynte med The Great Leap i 2006 før Doomsday Afternoon kom som del to i 2007. På høy tid å avslutte den triologien. Emnene i trilogien går på Big Brother, autoritert misbruk og den økologiske krisen. Av mangel på noe låter fra den nye skiva tar vi med en video fra nevnte The Graet Leap.

Xavier Phideaux er lederen av Phideaux, og har la allerde i 2013 ut at Infernal skulle komme samme år. Slik ble det ikke, men to år senere la Phideaux ut all lyrikken på skiva på Facebook, og annonserte at skiva kom i 2016. Så vle det tyst, men nå er alle vi Phideaux fan svært glade for at Internal omsider kommer. Phideaux er et band som har spesialisert seg på en eklektisk art rock som er melodisk, modig, kreativ og noe for seg selv. Akkurat slik vi vil ha det altså! Vi kan like godt ta med Doomsday Afternooen.

Bandet søker seg mot unike kombinasjoner hva gjelder sound og teksturer, og å lage musikk som vil by på en positiv sonisk overraskelse. Phideaux er svært glad i klassisk gitarspilling, fascinerende og spenstig keyboards, vakker vokal og hard tromming. Låtene er varierte og tragisk legert, seriøse, dumme, pretensiøse og mye mer, og evner av og til å få lytteren til å smile og le, og av og til å reflektere. Kan lytteren oppleve låtene som et spennende puslespill hvor mye foregår så er Phideaux fornøyd.

Lenke:
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (2666 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*