Nyhetsfeed

 Woes: Fugleperspektiv

Woes - The Coldest Place Is Within Myself

The Coldest Place Is Within Myself er ei skive innen hardcore segmentet fra det danske bandet Woes. Skiva er en hybrid da hardcore tilsettes punk, moderne black metal og kinoaktige synth mønstre.

København musikerne er kjent som utøver av DIY, og har mange års fartstid innen hardcore. På debuten er de ofte barske forholdene som den skandinaviske naturen har å by på, som er inspirasjonskilde for albumets konsept. Lyrikken bidrar til å forsterke skiva sitt filmatiske aspekt.

Ved hjelp av billedlige metaforer og beskrivelser fra fugleperspektiv pensles musikken ut. Woes tegner også paralleller til dypt emosjonelle temaer som selvtillit, depresjon og kjærlighet. Synthene er ofte subtilt brukt og et stykke bak i lydbildet, og de virker som en kontrast til det harde men nøyaktige øvrige lydbildet.

Woes er kjent for å levere noen forrykende live show som faktisk klarer det kunststykket å virkelig forene publikum og musikere. Akkurat det er blitt Woes kjennemerke. Selv om Woes bare har eksistert i vel to år så har de markert seg innen musikken til de grader og holdt utallige konserter. Dette har ført til at band som Ghostbath, Wolfbrigade, Hexis, Grieved og This Gift Is A Curse ønsker å holde konserter sammen med Woes.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1539 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*