Nyhetsfeed

R.I.P. Jill Janus

Jill Janus som var vokalist i heavy metalbandet Huntress, valgte å ta sitt eget liv utenfor hjemmet sitt i Portland i Oregon tirsdag. Det melder Fox News og en rekke andre store medier. Dødsbudskapet ble først bekreftet av bandets talskvinne Alexandra Greenberg. Bandkollega og kjæresten Blake Meahl er i dyp sorg. Han skriver på Facebook at han og Janus var kjærester i ni år.

«Den knusende vissheten om at jeg aldri vil få se henne igjen, er den mest smertefulle følelsen jeg noensinne har kjent på», skriver han. «Kjæresten min, jeg håper du har funnet den roen du ikke klarte å finne på denne planeten», legger han til sammen med et bilde av ham og kjæresten i omfavnelse.

«Det er med sønderknuste hjerter vi kunngjør at Jill Janus – frontkvinne for California-heavymetal-bandet Huntress – gikk bort 14. august», skriver bandkollegene i en post der de minner om Janus’ musikalske meritter. Samtidig oppfordrer de andre som ser mørkt på livet, om å oppsøke hjelp.

Janus var åpen om sine psykiske lidelser, sykehusinnleggelser og diagnosen bipolar. Hun skal ha strevd helt siden tidlig i tenårene. I 2015 fikk hun diagnosen livmorkreft, noe hun fikk vellykket behandling for. Samme år snakket hun ut i bladet Psychology Today om sine mentale utfordringer.

Janus var en av få kvinnelige vokalister i metalsjangeren, har frontet Huntress siden opprettelsen i 2009. Hun har figurert på alle tre albumene og har sammen med bandkollegene turnert med storheter som Motörhead og Lamb Of God. Blant Huntress’ mest kjente låter er Spell Eater og Sorrow. 43-åringen var tidligere med i jentebandet The Starbreakers.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1893 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*