Nyhetsfeed

Sigh: Groundbreakers

Sigh – Heir To Despair

Dr. Mikannibal sings and play alto saxophone on Heir To Despair. That album is number 11 in the Sigh chronology. Sigh started out as a more traditional black metal band but with each release they challenged the barriers and boundaries of this genre and their listeners. Probably the word traditional’would not be correct as in the early 1990’s when Sigh were just starting, black metal was mostly the exclusive property of Scandinavian bands. In Japan, Sigh are recognized as groundbreakers in this subgenre.

What sets Sigh apart from such music? The sigh universe offers an organized chaos when you go into one of their albums. On the new album Heir To Despair opening track Aletheia even Sigh manage to surprise the faithful listeners! The song sounds like a space-age take on Jethro Tull as a metal band. I really enjoy that opening on the album, and there are plenty more very exciting and fantastic music on the album.

On each new album Sigh increasingly push the boundary and incorporating avant, classical, progressive, jazz and other concepts, sometimes into the same tracks. Heir To Despair is no exception from the will to experiment and take chances and let the creativity flood. Sigh could no longer be properly classified as a black-thrash-death type of band but much more avant-garde progressive metal with.

Sigh quickly began to innovate with symphonic keyboards and atmospherics before eventually progressing their blend of metal to psychedelic new dimensions. Sigh’s humble goal was and is to create some of the most evocative horror music ever recorded! That could only be accomplished through progressive means, something they continue to do with each new release and of course Heir To Despair is no exception.

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1935 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*