Nyhetsfeed

Torque: Brimmed with explosive undertones

Torque - Torque

Phil Demmel have played guitar in band like Machine Head and Vio-Lence, and are one of the most important musicians in San Francisco thrash scene. In 1996 Demmel and three other musicians released the self-tiitled album Torque. The new version of the disc includes four bonus tracks and will be made available as a CD, on vinyl and as a digital download.

It was 1994 when one of the San Francisco Bay Area thrash scenes leading lights, Vio-Lence, called it a day following the departure of vocalist Sean Killian, who retired, and Robb Flynn, who went on to form Machine Head. The other members of Vio-Lence formed the riff-heavy, groove-infused thrashers Torque which saw Demmel taking on lead vocals for the first time. He was joined in the group by guitarist Ray Vegas, bassist Deen Dell and drummer Mark Hernandez, who helped create a formidably crushing four-way vocal assault with a tank-like heaviness that was to burn brightly, but briefly.

Torque’s songs all brimmed with explosive undertones such as dealing the world’s problems with ultra-extreme consequences Breed, a serial killer’s struggle with the dark side Shooter and being hunted Again. «Shooter was one of the slowest Vio-Lence songs he ever wrote, so it was a difficult song to sing and play at the same time», Demmel remembers. Looking back on that time, he recalls: «With writing and creating music, we all were willing to try each other’s ideas; all contributions were welcomed. We wanted to stay true to our core and get out and share it with as many people as possible».

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (2487 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*