Nyhetsfeed

Grice: Collaborate on his own terms

Grice – One Thousand Birds

UK act Grice is the solo vehicle of vocalist, composer and instrumentalist Jim Peters. He has been the formative member of a number of bands over the years, Laugh Like A Madman, The Burning Martyrs, The Martyrs, Swanston and Hungersleep. He has also composed music for television and documentary features. South London-born musician and singer/songwriter Grice has built his reputation since 2012 with his conceptual debut album Propeller which was shortlisted at the MPG Awards. The subsequent releases of his second album Alexandrine and The Grey Of Granite Stone EP have rewarded him with critical acclaim in leftfield and progressive art rock circles. The song She Burns from the new album One Thousand Birds,

Album number three One Thousand Birds will be released on friday this week. Blending his ballad-singer openness and the feathered strength-and-vulnerability of his distinctive and resonating voice with a wide range of acoustic instruments and electronic production elements. That have given him the opportunity to collaborate on his own terms with instrumental and production luminaries such as Richard Barbieri (Japan, Porcupine Tree), Steve Jansen (Japan), Raphael Ravenscroft (Gerry Rafferty, Pink Floyd), BJ Cole, (T-Rex, Felt), Hossam Ramzy (Led Zeppelin, Peter Gabriel) and more. The title track One Thousand Birds,

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (3002 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*