Nyhetsfeed

Zim Zum Crash: Bitter-sweet weave of melancholy

Zim Zum Crash – Synesthetic Dream Palace

Zimzum that is the concentration, the contraction, the falling back into and on itself, which takes place before any creative process. If the tension then discharges with a crash, it comes out sinisterly beautiful and colorful music. But the crash is also a crash and collapse, and so every creation in a transient world is by its very nature already a failed and doomed one. Not only accepting this fatal circumstance but supporting it as an essential component and confirming it is the real creative achievement, which Zim Zim Crash feels committed to, to knit musically a bitter-sweet weave of melancholy and affirmation. Quite in the spirit of Nietzsche’s statement: «Without music, life would be a mistake». The title track Synesthetic Dream Palace,

The Freiburg band has band has now released their sophmore album Synesthetic Dream Palace. Deep, colorful and existential themes, presented by a gentle melancholic voice, meet solid rock guitars, classical organ and experimental synth sounds. Consistently dreamy and spherical, serious and challenging, the music cannot easily be assigned to an already existing subgenre. The goal for Zim Zum Crash is to get you through skin and hair. Not you should the music, but the music should consume you. The track Queen Of The Flies,

It’s all about association and supposed opposites. It’s about oscillators and dreams, about loud guitars and soft sounds, about melancholic moods and good feelings about something new in the old garb. This is not supported by a visual concept or a fancy stage show, but only by the music itself. Musicians and instruments are merely a means to an end, the stage itself only a medium for something inexpressible. The roots of the band go back to the year 2011. In its present form it exists since the end of 2014. The first album Oneironaut was released in December 2016.

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (3005 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*