Newsfeed

Rise: Craggy stone landscape of rural Ireland

Rise - Strangers

Jo Beth Young, who was formerly known as Talitha Rise, but now the band name is shortened to the simple Rise. Under that moniker Young will release the album Strangers in the mid of October.

Improvised pianos echo within a medieval farmhouse whilst ethereal vocals meander across the craggy stone landscape of rural Ireland, their atmosphere highlighted by prog-goth guitars, sweeping strings and rousing percussion. This new album continues the general tone of her debut Abandoned Orchid House but with a more cohesive atmosphere. The track Dark Cloud,

Jo Beth Young states, «David Gray once wrote a line that has stuck with me – and when we meet again, we will be strangers. That, in‌ ‌a‌ ‌nutshell, is the idea behind this album. This album traverses the challenge of the personal abyss and the emergence from the bleakness of loss and separation. This gives way to hope, wisdom and the taking of responsibility».

«Each location adds another layer of meaning and context to the stories within each song. I wanted these songs to be a conversation with the land, the place, the history that I was in at the time but it is intertwined with some of my own intense personal experiences». The track Radio Silence,

Strangers took 18 months of writing, recording and production, and much of which was done whilst touring or travelling.

«The vision behind this creation was to use mainly improvised songs that were originally played only once and then hone them into multi-faceted, deeply textured, fully produced songs. You’ll hear ambient soundscapes, beats mixed with dark rock guitars, folky art-pop and rousing strings. It has been a liberating experience and is unbleached from the humanness behind the music so you can hear the piano pedals or floorboards creak, a clock tick, a dog bark or even the occasional bows hitting the mic.  It’s up close, vivid, yet full of mystery».

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (4248 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*