Newsfeed

Lag I Run: With melting pot linking paradox and ingenuity!

Lag I Run – Vagrants Sleepers

With a playing time on the album Vagrants Sleepers of almost 70 minutes, it is obvious that the band Lag I Run has many ideas. Best of all, the ideas are good and well-functioning. Indeed an epic album, with a music at a very high level. The line-up: Nay Winhead – Vocals, guitars and keyboards, Fred Schneider – Bass and keyboards, Musi Cienne – Keyboards, percussion and backing vocals, Volodia Brice – Drums and percussion. Three keyboards players! The track Thirteen,

Lag I Run is four musicians, a singular voice, powerful guitars, an omnipotent and relentless rhythm section. A rock band, and maybe more? A musical melting pot linking paradox and ingenuity. From progressive to folk, from electro to pop or from metal to world music. Influences, then, but without forgetting Nay Windhead, an off-the-wall autodidact who gives his music an increased sensitivity, communicating an incorruptible identity. In addition to the music, a part of dream is insufflate to the public during the stage performances. Caught In The Rainbow (rehearsal),

Inspired by the world of cinema and the novel, the musicians have in common the desire to evolve on stage as in a fantastic story where Terry Gilliam and Jules Verne, TC Boyle and Stanley Kubrick would be together, in a burlesque atmosphere out of time and modes. After the first album Sunlight Scars the band is now ready to let all music lovers hear there sophomore album Vagrants Sleepers. We’re Coming Outside (rehearsal),

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (3322 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*