Newsfeed

Kaleidoreal: Taking the listener to unexpected territory

Kaleidoreal - Finally See Myself

Klaeidoreal is a progressive rock project put together by guitarist Lars Granat (Ended). The music is a blend of classic prog meeting modern prog and in addition the music is spiced up with alternative rock. Their sophomore album Finally See Myself was recently released and following last year’s critically acclaimed debut album A Life Wasted. A album with many mood and genres from classic prog, pop, rock and metal with influences from Neal Morse Band and others. The very long (18.00) track Some Take To The Star,

The album Finally See Myself is brimming with new music spanning multiple genres, asking questions, pointing fingers, and taking the listener to unexpected territory. Again Granat are surrounded by his talented and solid fellow musicians. The very good drummer Sebastien Jonhammar from the alternative rock band The Grand New World. The vocal duty handle Richard Rynonson with bravour, and Ryonson is from the pop rock band Generous Men. Lars Granat plays guitar, keyboards and he sings occasionally on the new record. Bjørn Granat plays bass and David Kalberg actually use nose flute in addition to drums and percussion. Bill Hubauer have a nice organ solo on the title track Finally See Myself,

The new album have a fair amount of 70s prog with injection of melodic Bowie Ziggy Stardust era. The music has plenty of long sad and depressing passages, but is so well composed that probably most people who listen will be affected? The track Hopelessness,

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (4522 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*