Newsfeed

Vane: Journey into the madness of a mind

Vane – The Cannibal

Groove/melodic death metal meets pirates? Why not! Vane takes the best of both worlds – heavy yet melodic riffs, growling vocals, fast drums and bone breaking bass together with a captivating story deeply rooted in actual history of The Golden Age Of Piracy. This mix brings music about pirates from pub and brothels full of drunken mutineers to the metal ballrooms.

It’s the third single from the band since the debut album Black Vengeance was released. Robert Zembrzycki (guitars) on the new material: «This time we wanted to explore the darker aspects of the rough lives that the seafarers of old endured. The Cannibal is a journey into the madness of a mind deprived of sustenance, and the musical atmosphere of this song is only fitting».

The song is a continuation of a history that has started on the last single, Row, Ye Scallywags!.

Vane takes us to the deserted island with a bunch of lost sailors struggling to survive unfortunate circumstances. The story captures pure madness that starts after days of having nothing to eat. Robert Zembrzycki: «When it comes to video, we stuck with the dark theme. In order to boost the feeling of character’s disconnect and derangement and make the viewer feel part of the action, we decided on a very minimalistic approach, thus making the story all the more personal. It’s an unsettling video that shows what happens if you starve for too long».

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (4235 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*