Newsfeed

Divine Weep: With many literary inspirations…..

Divine Weep – The Omega Man

The new album from polish heavy metallers Divine Deep came out on June 8th via Ossuary Records, a new metal label founded by band’s singer Mateusz Drzewicz. The Omega Man is the follow-up to Tears Of The Ages released in 2016 via Stormspell Records and Metal Scrap Records. It features 45 minutes of heavy metal mixed with some death and black metal influences with a modern sound. For fans of Iced Earth, Judas Priest, Primal Fear, and also Slayer, Bathory, Dissection or even Death.

The title of the album and the lyrics of two tracks are inspired by Richard Matheson’s novel I’m A Legend from 1954, which has been screened many times. Among other literary inspirations, Erskine Caldwell and Robert E. Howard need to be mentioned.

All songs were recorded in Dobra 12 Studio in Bialystok with some additional recordings in HiGain Studio. Cover art and layout was created by esteemed graphic designer Dawid Boldys from Shred Perspective Works.

Divine Weep has been formed in 1995 as a black metal band. During the years of inactivity the band’s style evolved into classic heavy metal in the vein of bands like Iron Maiden and Judas Priest. The band came back to life in 2010 with new songs and new members, getting a new chance to shine among Poland’s metal scene, which resulted in a lot of gigs and two studio albums.

Line-up: Mateusz Drzewicz – vocals, synths, Bartosz Kosacki – guitars, Dariusz Moroz – guitars, Janusz Grabowski – bass and Dariusz Karpiesiuk – drums.

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (4074 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*