Newsfeed

Existential Emptiness: With only one long track…..

Existential Emptiness - Nevereinding Pain - Everlasting Sorrow

Existential Emptiness is a Death/Doom/Black Metal band from Chile. Nevereinding Pain – Everlasting Sorrow is a single track of more than 30 minutes where you will find Death, Black and Doom Metal and a concept album from the band Existential Emptiness.

Existential Emptiness was formed in March 2018 as a way to express our most personal tastes without getting stuck in a particular style. In it, we find innately aspects of old school death metal, traditional doom metal, and we try to rescue the unique atmosphere of black metal. In Existential Emptiness, members of other bands that have been on the national circuit for a longer time and carry more experience, the bands are Funeralis, Pulverized and Luxcaelis.

The band states, «During 2018 we had a hermetic continuous creative process where we let everything flow, and which ended with a work called Nverending Pain – Everlasting Sorrow. This consists of more than 35 minutes. A conceptual journey where the individual who goes through it goes through an existential crisis. This is directly exposed in a single track. The material was mixed and materialized by Pedro Sazo (InTenebras / Siaskel). The cover art was in charge of Daniel Hermosilla (Nox Fragor Art), a work in oil on canvas. Our logo by Ángela Piraban (Colombian Artist, Coldnight). Works that enhance our mission».

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (4056 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*