Newsfeed

Joe Bailey: Offers very, very good crossover prog.

Joe Bailey - Devil In The White City

Devil In The White City is the new and seventh album from Joe Bailey, and in addition White City is an area in the Hammersmith and Fulham district of London, England. On the album Bailey handles all electric and acoustic guitars, bass guitar, lead and backing vocals and programming. Bailey offers very, very good crossover prog and his song writing is fantastic and fascinating.

Joe Bailey is a solo artist from Wirral, UK. Although having written and recorded a fair number of songs and albums over the years, his first official release didn’t land until 2015, in the shape of the concept album The End Comes Too Late. The following year, Like Night And Day was released, however his 2017 effort Nightingale gained much more publicity and airplay on progressive rock radio stations. In 2018 came A Price To Pay followed by Less Than Nothing in 2019 and Ghosts in 2021.

Tracklist:

1. Devil In The White City (1:40)

2. Origin (6:27)

3. The Fruitful Dead (6:40)

4. Doctor Death (9:42)

5. Holmes Sweet Holmes (7:44)

6. Disappearing Today (12:19)

7. The Beginning Of The End (8:06)

8. The Ignominious Death Of A Murderer (1:40)

Total Time 54:18

Line-up:

Joe Bailey – All electric and acoustic guitars, bass guitar, lead and backing vocals and programming

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (6856 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*