Svikt i kjemien

T er aliaset til Thomas Thielen som var frontmann i det nå oppløste tyske bandet Schyte rundt årtusenskiftet. «Fragmentropy» er fjerde utgivelse fra T, og tradisjonen tro håndterer Thielen absolutt alt av instrumentering og vokal på skiva. Thielen er en mangesidig kar som kan det meste innen det å tilvirke ei skive. I tillegg så er mannen kontrollfreak. En slik mani passer jo perfekt til T konseptet der Thielen også er helt alene om produsere skiva.

Musikken er atmosfærisk med flust av lydlandskaper som kanskje noen kan nyte og til og med drømme seg bort i.  «Fragmentropy» er også ei skive med ebbe og flo mellom det rolige og duvende og et mer mørkt og røft tonspråk som også er tekniske sett av høy klasse. Lyrikken er satt sammen av flere fortellinger som flettes sammen til et hele. Et hele hvor vokalen til Thielen utgjør en viktig bestanddel, og det er hyggelig da ofte slike en-manns prosjekter som T er har en litt traurig vokal. Piano, vokal og keyboards brukes flittig i de mer rolige melankolske partiene som tråkker godt inn i et terreng av ambient postrock.

De hardere partiene er det naturlig nok mest gitarene som meisler ut. Skiva er på over fem kvarter, og det er mye musikk, og kanskje kunne verket vært kortet noe ned? Musikken har tidvis elementer av det gode men nok noe ukjente svenske bandet Carptree. I tillegg er det vibber fra Marillion i nyere tider, og ikke minst fra Steve Hogarth solo og Radiohead. Å kategorisere musikken er ikke enkelt, men det er forsåvidt en moderne musikk hvor retrofanen ikke vaier friskt.

Tidvis er det som nevnt en ambient postrock, men også neoprog av den mer komplekse typen høres. Der er lagt  ned mye arbeid i «Fragmentropy» , og det er åpenbare musikalske ferdigheter som ligger i bunnen av verket. Teksturen er basert på et flerlags lydbilde og mye bruk av studioets utallige muligheter. Kanskje er det blitt for overlesset og overdrevet i mine ører? I alle fall er Thielen sin gode stemme blitt mikset på en måte slik at det vokale er blitt litt for flatt og fantasiløst.

Får ikke tak på skiva
Det er også frustrerende å ikke få ordentlig tak på dette verket, og at den musikalske kjemien mellom Thielen og meg skal forhindre dette. Jeg klarer rett og slett ikke å glede med i særlig grad over denne skiva. Paradokset er at selv om mye er gjort riktig på denne skiva, så er ikke det som får mine musikalske smaksløker til å bli henrykt blitt gjort riktig. Det blir rett og slett for ofte kjedelige og utbroderende saker, og det er en mangel på sjarm og spontanitet som gjør at dette ikke trigger meg nok.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside