Originalitet i bøtter og spann

Mange har kalt Californiabaserte Djam Karet for USA`s beste “ikke oppdagede” band. Disse mange er så forskjellige kilder som Bilboard, Keyboard and Guitarplayer, Relix, Electronic Music, Rolling Stone og utallige fanziner og internettsider fra indiemiljøet, og ikke minst, de mer ikke kommersielle musikksamfunnene. Selve navnet kommer fra et Indonesisk ord for tid, og på engelsk skal det uttales slik: jam care RAY.

Akkurat det passer ofte meget bra fordi jamming er en viktig side ved Djam Karet universet. Musikalsk har Djam Karet både blitt hyllet, og svært kritisert for å ikke la en eneste musikalsk retning bli uprøvd! En myriade av influenser altså, hvor selv surfmusikken har blitt fortolket på bandets spesielle måte. Vi kan trygt fastslå at Djam Karet aldri lager det samme album to ganger. Slikt får jo noen til å si at de aldri kan bestemme seg, mens andre selvsagt hyller deres vilje til å eksperimentere. Pressen sammenlikner ofte ensemblet med Grateful Dead, Ozric Tentacle, Porcupine Tree, Pink Floyd og King Crimson.

Det tok bandet rundt ti år før de for alvor fikk til å lage virkelig spennende musikk og få musikken til å fungere. Da kom til gjengjeld ketchupeffekten, og godsakene bare strømmet på. Det psykedeliske aspekt ligger alltid på lur, og gnistrende gitarsoloer samt skiftende og spennende stemninger og originale lydflater er hva du kan kose deg med ved Djam Karet sin musikk. God gammeldags keyboardlyd er en bonus som sammen med en instrumental dyktighet kan gjøre at en stakkar blir rimelig bergtatt av disse musiserende eklektiske proggutta. Jeg regner “The Devouring”, ” Burning The Hard City”, “The Heavy Soul Sessions” og ” A Night For Baku”, som Djam Karet sine aller ypperste øeyblikk.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside