Ta en sniff på!

Det Coloradobaserte RIO bandet Thinking Plague har en komposisjonsteknikk som ofte bare finnes i det klassiske segmentet. Rimelig avanserte greier altså, og det er nok derfor det siden oppstarten i 1982 kun er kommet syv skiver. Den syvende kom i midten av februar, og het «Hoping Against Hope». En noe kryptisk tittel det der må jeg vedgå. Mike Johnson er eneste gjenværende medlem av sekstetten som startet opp i 1984 med en selvtitulert skive. Nå 33 år senere er amerikanerne fortsatt en sekstett, og fortsatt et band som går sine egne veier. Heldigvis, for musikkverden trenger nemlig band som Thinking Plague.

Amerikanerne er på mange måter en slags reinkarnasjon av bandet Henry Cow, men samtidig seg selv først og fremst. Bill Pohl er den første andre gitarist i bandet, og det fører til at 2017 utgaven av Thinking Plague går dypere inn i rockens rike. Likevel så reduserer det ikke bandet sine bumerker, det blir bare mer «punch» i musikken. Den nye skiva byr også på mer akustisk musikk som fint støtter opp om folk og de klassiske elementene i soundet til sekstetten.

I følge maestro Mike Johnso så var «Hoping Against Hope» ment til å være ei skive med masse optimisme, men så ble dessverre 2016 fylt med hendelser som tok bunnen ut av mye av optimismen. Derfor ble tonspråket med mye mer mørkere fargetoner enn beregnet. Det kan høres i de to antimilitaristisk låtene «The Echoes Of Their Cries» og «Commuting To Murder». To låter hvor stemmen til Elaine Di Falco blir som en sunget poesi, og gir låtene et ytterlig løft. «Commuting To Murder» har rikelig med spennende instrumental og ikke minst samspill som balanserer hårfint mellom lengsel og fortviles.  De som vil ha musikk som krever sin lytter, og som tåler musikk som skiller seg ut i mengden, og hvor det musikkfaglige er på et skyhøyt nivå, bør ta en sniff på Thinking Plague.

Lenke:
Facebook