Newsfeed

Obscurae: A fierce black metal testament to the mystery….

Obscurae - To Walk The Path Of Sorrows

Recorded in Richmond, VA during the night hours, Obscurae’s atmospheric sophomore release To Walk The Path Of Sorrows is a fierce black metal testament to the mystery, allure, and profundity of the night. Helmed by multi-instrumentalist and magician of many hats Chad Davis (Hour of 13, Jenzeits, Subklinik), Obscurae is largely a one-person operation, drawing on Davis’ tenure in the extreme metal underground as well as his love of electronics, though cohort Matt Davis – no relation – plays bass on the record’s a-side.

On songs like the opener Upon The Shadowthrone Of Night, orchestral choral arrangements buttress pummeling blast beats and soaring guitars, not to mention Davis’ piercing shrieks. Even at its highest-octane, though, Obscurae maintains a haunting atmosphere, largely due to a ghostly choral section, which is prevalent throughout the album.

To Walk The Path Of Sorrows boasts six epic, memorable tracks that showcase Davis’ propensity for the dark but lush, as well as his respect for the black metal form. Asked about his impetus in creating the album, Davis replied To Walk The Path Of Sorrows was «dedicated to the majesty of the Night. No religions, no superstitions. Just magic for the eternal Dark.,  Like the night, To Walk The Path Of Sorrows is majestic and a bit frightening – but this time, what’s right around the corner might just be the soundtrack to your next nocturnal summoning, or your bike ride to work – whichever you prefer».

Link:
Bandcamp

Om Ulf Backstrøm (5240 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*