Newsfeed

Zeahorse: Filled with ratbag cynicism, big beats and snarly guitars…..

Zeahorse - Let’s Not (And Say We Did)

Four years following the release of their second album Torana Dreamin, Australian four-piece noise rock group Zeahorse are finally back with a new long-player titled Let’s Not (And Say We Did), which is now set for release on January 29th via Copper Feast Records. Displaying a raucous, bombastic and grouchy noise rock that recalls the heyday of Amphetamine Reptile Records.

Frontman Morgan Anthony comments about this new effort: «The record is filled with ratbag cynicism, big beats and snarly guitars. Structures are reminiscent of early 90’s punk bands like Unwound and Fugazi but there’s also lashes of thick heavy psych which the band are renowned for».

From the everyone’s-mate company narcissist of The Ladder to the selfie-aware solipsism of 20 Nothing’s trendy shut-in, Let’s Not (And Say We Did) is Oz noise rock at its most relevant – like watching Countdown on acid dropped into kit-home hell. The lyric on single Guilty, «Tried to go to heaven but went the other way» is particularly pertinent here. Blare it while the poor in spirit march joyously into the inferno that it is their paradise – on their way to a photoshoot at the beach without ever stepping onto the sand.

Track list:

1. Designer Smiles

2. Panic Laps

3. Guilty 03:21

4. The Ladder

5. Cut the Slack

6. 20 Nothing

7. One of Everything

8. Don’t Laugh

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (6048 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*