Newsfeed

Bjørn Nes: Uvanlig fokus på arrangementer, og på progressive melodisk hooks…..

Bjørn Nes - Abacus

En bonus med å være musikkjournalist er at jeg kommer over så mange artister som ikke nødvendigvis er så kjente, men som til grader leverer virkelig god og fascinerende musikk. Bjørn Nes er i den kategorien! Nes er aktuell med albumet Abacus som han både har skrevet og produsert selv, og på minimalt budsjett. Med seg på laget har han både gamle og nye venner: fra tidligere band-kompiser til avgangselever på Norges Musikkhøgskole. Lytt her.

Nes sier:  Den 6. September 2021slipper jeg plata Abacus både fysisk og digitalt. Abacus består 55 intense, fine, rare, forvirrende, gjenkjennelige, raske, og seige minutter med musikk. En slags cocktail av 70-talls power pop, bluesbasert rock, og barokk farget samtidsmusikk. En plate som ikke sliter med å definere hva den er, men en plate som gjenspeiler det kreative mangfold hver låtskriver har, men kanskje ikke tør å vise: fra den musikalsk såre og lineære historien i “Hotel Royale” til den røffe “If I Die In a Combat Zone (…),” eller “Guitar Quintet in F-Major,” spor som re-evaluerer form gjennom et slags gjenoppfunnet strykeorkester.

Bjørn Nes (f. 1993, Arendal) er ifølge de som kjenner ham Norges mest obskure gitarist og låtskriver. Han har aldri fryktet klisjeer, ei vært redd for å bryte regler, og i mot-som-med-vind har hans. Fender Stratocaster hengt trygt over hans venstre skulder. Hans nye album Abacus er også hans første som artist på egne ben. Abacus er en moden blanding av 70-talls power-pop og bluesbasert rock, men bærer preg av elementer som fusion jazz, reggae, og en liten dose flamenco. Plata er både skrevet og produsert av Bjørn Nes , og inneholder også hans første utgivelse av klassisk musikk. Låten Nes Meg I Ræven,

Han var i flere år en ivrig deltaker på musikkscenen på sørlandet. Han spilte tidligere i rocke-bandet Valerie (som blant annet spilte på Hove Festivalen 2014 og ga ut 2 plater), Manchester-bandet Union City Blue, og med Mama Sadio under et lengre opphold i Senegal i 2016. Han er også tidligere mottaker av Arendal Kommunes Talent Arendal stipend som komponist og tekstforfatter, og vinner av Rytmisk Fabrikks (Arendal) talent konkurranse.

Den amerikanske plate-produsenten Beau Hill (Alice Cooper, Winger, Ratt m.f) har tidligere uttalt seg at Bjørn har “excellent material, an unusual focus on arrangement details, and progressive melodic hooks (…),” og bedre enn det kan nok ikke Bjørns musikk karakteriseres. Han er fan av det han kaller progressive melodier og arrangement som overrasker lytteren. Musikken er melodisk i bunn, sår til tider, men røff rundt kantene: kanskje noe man vil forvente fra en med bakgrunn som rockegitarist.

Abacus består av 55 intense, fine, rare, forvirrende, gjenkjennelige, raske, og seige minutter med musikk. En cocktail av 70-talls power-pop, blues-basert rock, og barokk-farget samtidsmusikk. En plate som ikke sliter med å definere hva den er, men en plate som gjenspeiler det kreative mangfold hver låtskriver har, men kanskje ikke tørr å vise: fra den musikalsk såre og lineære historien i “Hotel Royale” til den allegoriske og røffe “If I Die In a Combat Zone (…)”.

Albumets intermezzo om du vil er en egenkomponert gitar-kvintett i 4 satser. Guitar Quintet in F-Major er spor som re-evaluerer form gjennom et slags gjenoppfunnet strykeorkester. Et eksperiment med mål om å gjøre en elektrisk-gitar til en del av en helhet; en integral del av det harmoniske maskineriet, og to steg vekk fra den a-typiske gitar-kvintetten med klassisk gitar i forsetet. Plata er mastret av Don Bartley, kanskje Australias mest produktive mastering ingeniør (Metallica, Nick Cave, INXS, ABBA og Beatles re-issues osv), og trykket av Diger Distro i Oslo.

Link:
Homepage

Om Ulf Backstrøm (6707 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*