Newsfeed

R.I.P. Michael Nesmith

The guitarist in the rock group the Monkees, Michael Nesmith (78), is dead. This is stated by his family in a statement, writes Rolling Stone Magazine.

«With eternal love, we announce that Michael Nesmith passed away this morning in his home, surrounded by family, peaceful and for natural reasons», the statement said.

The Monkees are best known for the songs I’m a Believer, Last Train To Clarksville and Daydream Believer, which ravaged the US charts in the late 60’s. The band also appeared in a TV series of the same name.

Nesmith worked as a solo artist for a long time after the band broke up in 1970, and has also produced several films and TV series. However, the band members have reunited several times from 2010 until today to hold concerts.

Robert Michael Nesmith (December 30, 1942 – December 10, 2021) was a musician, songwriter, actor, producer, novelist, businessman, and philanthropist, best known as a member of the pop rock band the Monkees and co-star of the TV series The Monkees (1966–1968). Nesmith’s songwriting credits include Different Drum (sung by Linda Ronstadt with the Stone Poneys).

After the break-up of the Monkees, Nesmith continued his successful songwriting and performing career, first with the seminal country rock group the First National Band, with whom he had a top-40 hit, “Joanne”, and then as a solo artist. He played a 12-string guitar, performing on a custom-built Gretsch electric during his time with the Monkees and various 12-string acoustic models during his post-Monkees career.

He was also an executive producer of the cult film Repo Man (1984). In 1981, Nesmith won the first Grammy Award given for Video of the Year for his hour-long television show, Elephant Parts.

Om Ulf Backstrøm (6256 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*