Newsfeed

This Winter Machine: With consummate and evocative musicianship and melodies that linger long after the music stops!

This Winter Machine - Kites

Winter Machine is a melodic neo-prog band from Yorkshire, UK. Taking their cues and influences from the pioneers of the genre in the 70s and 80s they bring the sound right up to date combining soaring and emotive vocals, thought provoking lyrics, consummate and evocative musicianship and melodies that linger long after the music stops.

In 2017 the debut album The Man Who Never Was came, and two years later came the second album The Tower Of Clocks. Now the band are back with their third album, Kites. An album that showcases further growth and very good music if the listener listen repeatedly. The band is very focused and enthusiastic maintaining their well-known sound, but also incorporate new and fascinating elements.

Tracklist:

1. Le Jour D’avant (1:40)

2. The Storm (Part 1) (5:37)

3. The Storm (Part 2) (4:37)

4. Limited (2:00)

5. Pleasure & Purpose (6:35)

6. This Heart’s Alive (6:31)

7. Whirlpool (2:17)

8. Broken (4:58)

9. Sometimes (4:05)

10. Kites (7:19)

Total Time 45:39

Line-up:

Al Winter – Vocals

Dave Close – Bass, Vocals

Simon D’Vali – Guitar, Vocals

Dom Bennison – Guitar, Vocals

Alan Wilson – Drums

   With:

Pat Sanders (Drifting Sun) – Keyboards (1-7)

Mark Numan – Keyboards (8)

Reuben Jones – Keyboards (9, 10)

Peter Jones (Tiger Moth Tales, Red Bazar, Cyan) – Vocals (9)

Mark Abrahams  (Wishbone Ash) – Guitar Solo (2)

Eric Bouillette Perso (Nine Skies, The Room) – Violin Solo (9)

Link:
Facebook

About Ulf Backstrøm (7209 Articles)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Website

Leave a comment

Your email address will not be published.


*